Artikkelforfatteren
- Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside.
- Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
- Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
- Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
- Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
I dag kan man i Logistikk Inside og andre medier lese om Lars Oscar Øvstegård, en forholdsvis liten bedriftseier fra Ørsta som ønsker å gå til sak mot staten for å avklare om formuesskatten bryter grunnloven og menneskerettighetene.
Det er godt at en "liten fisk" frontes i denne debatten, som i alt for stor grad har blitt forbundet med steinrike finanshaier.
Elefanten i rommet
Om vi holder oss til dyremetaforer kan vi ta for oss elefanten i rommet først som sist, slik at vi kan diskutere formueskatt på riktige premisser:
Politikere er dessverre langt bedre til å prate for seg enn til å ta gode beslutninger. Slik kan de uten blygsel dreie debatten om formueskatt over mot at disse pengene er tvingende nødvendig for å finansiere skole, sykehus og eldreomsorg.
Innimellom skulle en nesten tro at den norske veldferdsstaten står og faller på disse skatteinntektene, men det naturligvis bare vås.
Formueskatten utgjør i sum en forsvinnende liten andel av statens samlede inntekter. Mange ville nok bli overrasket over å få vite hvor lite formueskatten utgjør i "det store bildet". I 2023 var provenyet beregnet til drøyt 30 milliarder. Mye penger, bevares, men vi må holde tungen rett i munnen her.
Skal man først sette ting opp mot hverandre på den måten som enkelte politikere ønsker, så kan man begynne med vanviddet rundt regjeringskvartalet. Den fadesen vil naturligvis ikke politikerne snakke høyt om, men vi snakker altså om et byggeprosjekt av episke proporsjoner som tvinger varetransporten og alle i Oslo-trafikken til å stampe i kø i flere år. Den kostnaden er ikke en gang lagt inn i regnestykket, som ved siste estimatet var svimlende 53 milliarder kroner!
Det er rett og slett råflott og grandiost misbruk av mine og dine skattepenger.
Politikerne burde sett i retning næringslivet. Da lagereiendommene ble for dyre i indre Oslo by ble logistikkbedriftene tvunget ut i randsonen av Oslo, til steder som Berger, Gardermoen og Vestby. Kun noen få kilometer unna, men der det var helt andre muligheter for å bygge nytt og få "valuta for pengene". Da går det selvfølgelig også an å legge rene kontorplasser utenfor bykjernen. Blir kvaliteten på arbeidet i departementene bedre av å gjøres i fancy lokaler i Oslo sentrum enn lokaler utenfor sentrum? Neppe.
Men slik økonomiske trivialiteter trenger man tydeligvis ikke å ta hensyn til når staten skal bygge. Istedenfor å selge kremeiendommene i bykjernen og nærmest finansiere hele flyttegildet til utkanten av byen med eiendomssalg og ferdigstillelse på en brøkdel av tiden det tar på å "grave opp hele Oslo" og å bygge nytt, da skriver man heller ut en blankosjekk og lammer trafikken i flere år. Hvorfor? Fordi sluttsummen egentlig ikke spiller noen rolle.
Slik er det i et system der ansvar pulveriseres og beslutningstagerne ikke har noen personlig forhold til midlene som disponeres. Man får et offer uten ansikt og et ansvar uten ansikt.
Lar man seg ikke overbevise av argumentet om uvettig pengebruk i forbindelse med regjeringskvartalet, er listen dessverre lang over andre grandiose planer der det økonomiske gangsynet har vist seg helt fraværende. Vi snakker her om politikere som i fullt alvor diskuterer å elektrifisere norsk sokkel (!) og som har blåst opp størrelsen på offentlig sektor i langt større grad enn våre naboland.
Det er med andre ord ikke mengden penger i omløp som er utfordringen her, det er hvordan midlene forvaltes. Da må man også være redelig nok til å ikke la diskusjonen handle om formueskatt opp mot skole eller helse som om det er et "1-til-1"-forhold mellom disse midlene inn og ut av statskassen. Det er det ikke, og det vet politikerne veldig godt selv.
Skatt er viktig, men innretningen må diskuteres
I likhet med alle andre land er Norge avhengig av et privat
og risikovillig næringsliv. Staten verken kan eller bør ta på seg alle arbeidsoppgaver. Å la private
aktører tilby varer og tjenester er en helt sentral mekanisme i den norske
samfunnsmodellen, slik den er i alle andre land vi liker å sammenligne oss med. Helst skal vi også være konkurransedyktige på den internasjonale arenaen for å pynte på handelsbalansen.
Skal en slik samfunnsmodell blomstre må de som sitter på kapital ha gode incentiver til å sette sin kapital i
arbeid, vel vitende om at det er en reell risiko for at hele eller store deler
av egenkapitalen går tapt om investeringen mislykkes.
På samme måte må de som sitter på de gode ideene ha gode vilkår for å sette
sine briljante ideer ut i livet, heller enn å kjøre det sikreste kortet: Å skaffe
seg en privilegert og beskyttet stilling i det offentlige eller parkere pengene sine på nærmeste høyrentekonto.
Vi må ta en ny debatt om skattesystemet
Velutbygde velferdstjenester innen helse og utdanning er blant de viktigste
bærebjelkene i "det norske hus". Slikt koster - og er en god investering. Så langt vil de fleste være enige. Uenigheten oppstår først når man skal gjøre
opp regningen.
Få emner er mer egnet til å utvikle seg til en verbal slåsskamp enn debatten om
den norske formuesskatten. For et norsk næringsliv i omstillingsmodus er det ingen tvil om at en skroting
av denne "særnorske" ordningen er rett vei å gå.
Mens naboland som Sverige,
Danmark, Finland og Island alle har skrotet formuesskatten i sin opprinnelige
form, har Norge i stor grad holdt fast ved ordningen. Justeringen som er gjort
for å blidgjøre næringslivet har vært å redusere selskapsskatten det siste tiåret. Jeg mener tiden er inne for en ny debatt.
Det finnes gode argumenter for formueskatt. Den har beviselig også truffet de rikeste med norsk pass. De som hevder at formueskatten har bidratt til å omfordele verdier har rett i det. Utfordringen med skatten er jo at den totalt sett er klart mer negativ enn positiv ettersom den også rammer tusenvis som ikke har god råd.
Minstepensjonister med lav inntekt som nærmest tvinges til å selge boligen fordi papirverdien er så høy, er en av gruppene som rammes hardest. Siden Logistikk Inside er et medium som tar for seg næringslivets kår, lar vi den ballen ligge. Men det illustrerer i det minste poenget: Formueskatten er ikke en treffsikker skatteordning som kun treffer de rike.
Skattlegger bundet kapital
Selskapsskatten er knyttet til hvor godt bedriften gjør det. I regnskapsår med store overskudd, som følge av et gunstig marked, salg av eiendeler eller finansinntekter, blir skatteregningen større. Logikken er enkel å forstå:
- Selskapet forventes enkelt å kunne konvertere overskuddet til kontanter slik at de kan betale skatteregningen.
Da er det vanskeligere å forstå rettferdigheten bak formuesskatten.
- For denne skatten tar ikke hensyn til hvor godt eller dårlig bedriften gjør det. Utgangspunktet er hvilke bokførte verdier som er "bundet opp" i bedriften. Og som kjent kan disse verdiene være nokså tilfeldige.
Dessverre har ikke formueskatten bidratt til noen høylytt offentlig debatt. Det hadde den fortjent, siden innretningen på skatten er urettferdig.
Produktivitet vs potensial
Som privatperson skattlegges du grovt sett ut fra hvor mye du faktisk tjener, ikke utfra hvor verdifull utdanningen din er, at du disponerer egen bil eller har en pc. Skatteregningen beregnes ut fra hva du presterer, ikke hva du har potensial til å prestere.
Slik bør det også være for bedriftseiere. Et grunnleggende prinsipp bør være å skattlegge faktisk produktivitet og ikke potensial. Det er den eneste rettferdige måten å gjøre det på.
Dårlig image og "feil" ofre
At formueskatten har vært nærmest et ikke-tema i det offentlige ordskiftet handler i hovedsak om hvem man forbinder denne skatten med, og om selve navnet på skatten.
I Norge står likhetstankegangen sterkt. De fleste av oss ser gjerne at milliardærer
som Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, Ole Reitan, Peter Stordalen og "laksebaronene" bidrar mer til
fellesskapet. Det er vanskelig å få sympati blant fabrikkarbeidere, sykepleiere og
lastebilsjåfører når man som milliardær uffer seg i offentligheten over ei
saftig skatteregning. Den debatten er man som "superrik" dømt til å tape i opinionens øyne.
Og så var det navnet på skatten: Skatt på formue.
For mannen i gata er dette bare en mer formell måte å omtale "rikingskatt" på.
Og ønsker vi bedre helsevesen, bedre skole, styrking av Forsvaret og bedre
veier, ja da må rikingene trå til!
Vi må sette navn og ansikter på de som rammes
Når jeg tar til orde for å skrote formueskatten, er ikke det for å tale milliardærenes sak. Disse er ressurssterke nok som det er og har allerede talt sin egen sak. Og ikke kun med snakketøyet, men også gjennom å melde adresseendring til Lugano eller Zürich. Det betyr i praksis at netto skatteeffekt ikke er i nærheten så gunstig som staten har lagt opp til. Store summer har forsvunnet ut av Norge når rikingene har pakket flyttelasset og sendt eiendelene sine ut av Norge.
Men vi må passe på at ikke det kun er de super-rike som dominerer denne debatten. For selv om det er naturlig at det er de som har de største formuene og bidrar til aller mest i formueskatt, må vi ikke se oss blind på de store eike- eller furutrærne. Det er en stor underskog av eiere av små og mellomstore bedrifter. Det er dette buskaset som er det store volumet i den norske næringslivsfloraen. Lars Oscar fra Ørsta er langt mer representativ for den gjengse formueskatteyter enn Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen.
Det er jo ikke slik at alle som betaler formueskatt sitter med en velfylt bankkonto og har råd til å reise til Sveits på første klasse.
Flertallet av de som driver en bedrift i Norge driver i det små. Ofte har de pløyd alt av tid og ressurser inn i bedriften. Skal man lykkes kan man ofte ikke gjøre noe halvveis. Man har gjort investeringer for å skape mer verdi. Slik at man forhåpentligvis kan ta ut utbytte når ting går bra. Da skal staten få sitt, akkurat som ved betaling av selskapsskatt i år med overskudd.
Softwaregründer ble "tvunget" ut av landet
Grellest er eksemplene med gründere som har satset "alt" på å bygge opp et selskap. Kanskje har de også vært så heldig å ha truffet blink i investormarkedet og klart å bygge opp store "papirverdier". Men dessverre viser det seg jo rett som det er at disse papirverdiene ikke var verdt stort. De klarte rett og slett ikke å realisere det potensialet som markedet (de som kjøpte aksjene på høyt nivå) hadde forventet. Konsekvensen er at aksjonærene har blitt straffet med en høyere skatteregning enn det som er rett og rimelig. Senest forrige uke kunne man lese om personer i Oda-systemet som i praksis har fått papirverdiene sine "nullet ut" etter høy verdsettelse av selskapet i tidligere emisjonsrunder.
Mange har fått med seg hvordan softwaregründer Fredrik Haga, som etablerte softwareselskapet Dune Analytics, nærmest ble tvunget ut av Norge. Han hadde rett og slett ikke råd til å bli boende i hjemlandet. Han ble et offer for selskapets suksess, der høy bokført verdi på aksjeposten ikke ga seg utslag i likvide midler så lenge selskapet gikk i minus.
Hva ville du gjort om skatteregningen oversteg lønnsinntekten din? Tar du opp et lån i banken, selger deg ned/ut eller flytter du ut av landet? Det blir feil uansett hva du gjør. Haga valgte det siste, og hvem kan klandre ham?
Er det bra for Norge? Opplagt ikke, vi må heie på entreprenører som får det til. Jeg heier fortsatt på Haga, selv om han nå spiller for Sveits og ikke Norge.
Favoriserer utlendingene
Et annet poeng som absolutt ikke må undervurderes, er at den norske staten aktivt favoriserer utenlandsk eierskap i norske bedrifter. Der norske statsborgere må betale formueskatt og må ta penger ut av bedriften for å finansiere skatteregningen, kan de utenlandske eierne la kapitalen fortsette å jobbe i selskapet. Klart dette er konkurransevridende!
Som land stiller vi dermed med et selvvalgt handikapp mot våre konkurrenter. Istedenfor å stimulere våre egne borgere til å satse i Norge, stimulerer vi i praksis de med de mest grandiose ideene til å forlate Norge før selskapet har rukket å få fotfeste og gro i Norge, med norske ansatte. Å sende våre skarpeste menn og kvinner ut av landet, med merkelappen som "svikere" og at de "ikke ønsker å betale skatt i Norge", er definitivt ikke riktig vei å gå!
En viktig dimensjon ved formueskatten er at vi legger hindringer i veien for morgendagens bedrifter. Kombinasjonen høy prissetting av potensial kombinert med røde regnskapstall og dårlig likviditet kan være en dødelig kombo for en gründer. Skal du lage en ny "killer app" bør du helst ikke utvikle den i Norge. Det er synd.
Langt mindre treffsikker enn tilhengerne gir uttrykk for
I "det store bildet" for AS Norge er ikke formueskatten noen stor greie. Staten hadde fint klart seg uten disse midlene.
For veldig mange av de som må betale formueskatt er det heller ikke noen stor greie. De klarer seg greit. For disse tilfellene kan man godt argumentere for at formueskatten treffer slik man har ønsket. At den har den tiltenkte omfordelende effekten. Det kan imidlertid ikke tas til inntekt for at ordningen som sådan er god og vellykket.
Det er fordi vi alt for godt vet at skatten treffer personer ulikt. Ikke minst treffer den knallhardt for mindre aktører som ikke har likvide midler gjemt unna på bankkonto. For disse er det klart at skatten føles dypt urettferdig.
At man i et økonomisk uår der kundene har vendt selskapet ryggen, der man går i underskudd og kanskje til og med har måttet permittere eller si opp ansatte, viser staten ingen nåde. Klarer du ikke å levere på potensialet som ligger i verdiene du har "på bok", da får du jaggu selge deg ned eller ta opp lån for å betale skattefuten. Helt enkelt fordi du som bedriftseier er definert som "rik" fordi du for eksempel har et varelager ingen ønsker å kjøpe eller et lager ingen gidder å bruke.
Derfor er jeg glad for at Lars Oscar fra Ørsta har valgt å kaste seg inn i debatten og gi et ansikt til alle de som ikke har postkasse i Sveits.
