Er logistikktjenester en av statens oppgaver?

Artikkelforfatteren:

Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside.

Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.

Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.

Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.

Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.

Posten Norge som institusjon og kulturbygger i Norge kan knapt overvurderes. Den er en institusjon som har knyttet sammen bygd og by i vårt langstrakte land siden 1600-tallet, i en tid da hest og kjerre og robåt var de eneste farbare fremkomstmidlene. Mottoet har alltid vært det samme: «Posten skal frem!». Samfunnsoppgaven – å få brev og nyheter frem til mottakeren – har trumfet økonomien. Den som sier at Posten har vært et lim i nasjonsbyggingen, har definitivt sine ord i behold.

Mindre brev, post og aviser

Fortsatt er det viktig å knytte landet sammen, selv i en stadig mer digitalisert verden. Vi er et langstrakt og grisgrendt befolket land, og Posten Norge er et viktig «lim». Men det er ikke til å komme utenom at brevmengdene faller år for år. Trenden er den samme i de fleste andre land.

Og finansrapporter fra Posten-konsernet har fortalt en tydelig historie de siste årene, senest da konsernet nylig la frem halvårsrapporten for 2022. Samfunnsoppdraget, å knytte landet sammen via en landsdekkende posttjeneste, har blitt redusert til en «bigeskjeft» rent omsetningsmessig, og står i dag for bare cirka 20 prosent av omsetningen i konsernet.

Det er ingen hemmelighet at det er innen tradisjonelle logistikktjenester, i inn- og utland, konsernet ser vekst og muligheter. Der fremtiden ser stadig mørkere ut for postsegmentet, peker pilene motsatt vei innen logistikksegmentet.

Statlig eierskap – det funker vel greit nok, det?

Er dette problematisk? Det spørs på øynene som ser. For min del, som privatperson, er det ikke problematisk eller noe jeg har sterke følelser rundt. Såpass ærlig skal jeg være.

Jeg kjenner Posten-konsernet som en av bransjens mest innovative selskaper, og de fremstår som en av de mer fremoverlente selskapene i logistikkfaunaen. En sterk økonomisk rygg gjør selskapet i stand til å gå i gang med prosjekter og utvikling de fleste mindre logistikkselskaper bare kan drømme om.

Konsernet har også fått velfortjent skryt for mange av initiativene de har tatt innen bærekraft og grønn omstilling. I omstillingsarbeidet til en «grønn hverdag» har Posten Norge inntatt en tydelig lederrolle. At man har en statlig eier som setter helt tydelige forventninger om å innta en lederrolle innen bærekraft, skal ikke undervurderes.

Man kunne kanskje forventet at selskapet, gitt sitt ansvar som statlig forbilde, kunne tatt en like tydelig lederrolle innen arbeidsvilkår for innleide budbilsjåfører. Jeg har likevel ingen holdepunkter for å tro at dette forholdet ville blitt mye bedre av en privatisering av logistikkdivisjonen Bring. Snarere tvert imot.

Jeg er heller ikke blind for at Posten ikke plasker rundt i denne andedammen alene. Debatten rundt statlig eierskap i logistikksektoren er langt ifra ny, og den er ikke noe særnorsk fenomen. Mange av de sterkeste merkevarene i det nordiske logistikkmarkedet har en fot solid plantet innenfor en statlig eierstruktur. Enten det er snakk om PostNord (postvesenet i Sverige og Danmark), Posti Group (postvesenet i Finland, som blant annet eier Aditro Logistics), eller DB Schenker (den statlige tyske jernbanen). DHL hadde også i sin tid en sterk statlig profil, men har solgt seg ned. 

Disse statlige selskapene drives, jevnt over, også godt. De bidrar i så måte positivt til sine respektive lands bunnlinje. Og i det minste kan inntekter og overskudd fra lønnsomme logistikktjenester finansiere hele eller deler av de kjernetjenestene som går med underskudd.

Som skattebetalere har den jevne nordmann derfor liten grunn til å klage på de rent økonomiske aspektene ved dagens ordning. Siden 2008 har Posten Norge betalt ut cirka 4,5 milliarder kroner i utbytte til staten.

En splittet bransje

Men det er ikke alle spørsmål som kun koker ned til økonomiske betraktninger. Noen ganger bør man også stille spørsmål som fortjener en mer prinsipiell avklaring. I rollen som journalist må jeg derfor spørre: Hva er begrunnelsen for at den norske staten ser det som sin oppgave å tilby markedet i Norden logistikktjenester, når dette går i direkte konkurranse med norske bedrifter som konkurrerer i dette markedet? Og er det aktuelt å revurdere eierskapsmodellen og gå over til å rendyrke de tradisjonelle posttjenestene?

Mange aktører i transportbransjen lurer på dette. I motsetning til meg, påvirkes deres levebrød direkte av de markedsmekanismene som rører seg i logistikkbransjen.

I dag går logistikkdelen i Bring i pluss. Egenkapitalen er også solid, og den skal være sterk nok til å tåle flere år med blodrøde regnskapstall.

Men følgende tankeeksperiment er interessant, selv om det settes på spissen: Om markedet svikter totalt og Bring går i minus, må eierne av private norske logistikkselskaper, indirekte via skatteseddelen, støtte en av sine konkurrenter. Kommer man som bedriftseier en dag opp i et slikt scenario, uansett hvor fjernt det måtte fremstå i dag, da er det vanskelig å si at «man skal betale sin skatt med glede».

Næringsministeren svarer

Næringsdepartementet overtok det formelle eieransvaret for Posten Norge fra Samferdselsdepartementet i januar 2017. På min henvendelse har næringsminister Jan Christian Vestre gitt følgende svar på mine spørsmål:

«Posten skal frem i hele landet. Vår begrunnelse for statlig eierskap i Posten er nettopp å ha en leverandør som kan møte behovet for landsdekkende posttjenester. Vi gjør jevnlige vurderinger av både begrunnelse og mål for statlig eierskap i hvert enkelt selskap hvor vi har eierandeler. Disse bidrar til at eierskapet er oppdatert og relevant, og legger til rette for at statlig eierskap brukes der dette er det mest effektive virkemiddelet for å ivareta aktuelle behov. En slik vurdering gjøres for alle selskapene i statens portefølje i forbindelse med hver eierskapsmelding. Ny eierskapsmelding vil bli lagt fram i løpet av høsten», skriver han i en e-post til Inside.

Vestre legger til: «Postens nettokostnader knyttet til ulønnsomme leveringspliktige posttjenester – levert av Posten for å møte statens behov – dekkes ikke av selskapets logistikkvirksomhet, men gjennom statlig kjøp. Bevilgningene for slike kjøp i 2022 er 755 millioner kroner».