Kronikk av Asle Andersen, Nord-Trøndelag Havn Rørvik IKS:
Illustrasjonsfoto: Istockphoto
På hjemmebane skjer det forbausende lite!
Alle er enige om at sjøtransport er mer miljøvennlig enn landtransport. Mer av godset bør fraktes sjøveien, for både klima og din skyld. Norge har undertegnet forpliktende internasjonale avtaler, og har sågar tatt en global lederrolle for raskere utslippsreduksjoner i skipsfarten.
Logistikk Inside er opptatt av meningsmangfold og bransjestemmer som kan bidra til å gi våre lesere nye perspektiver.
Vi inviterer deg til å sende inn kronikker, faginnlegg eller debattinnlegg! Enten du har innsikt i logistikkens fremtid, ønsker å diskutere bransjeutfordringer, eller har tanker om innovasjoner som vil påvirke vår sektor, vil vi gjerne høre fra deg!
Vennligst merk at vi ikke publiserer innlegg som fungerer som "salgsinnlegg" eller som aktivt promoterer enkeltprodukter eller enkeltbedrifter. Slike innlegg vil ikke bli vurdert for publisering.
Send inn ditt bidrag og bli en del av diskusjonen som former fremtidens logistikk!
Der et fartøy med elektrisk eller annen nullutslipps fremdrift
har tilnærmet null klimautslipp, etterlater elektriske lastebiler seg fortsatt svevestøv
og gummipartikler. Den teller også i ulykkesstatistikkene og belaster et
allerede sprengt veinett.
Regjeringen har presentert sitt forslag til Statsbudsjett
for 2025. Det følger samme linje som foregående år, uten store endringene.
Bortsett fra at det ligger inne en kraftig økning i drift og vedlikehold både
på vei og bane.
Kysten er glemt. Også denne gangen.
Regjeringen har de siste årene redusert veibruksavgiften for
tyngre kjøretøy. For å følge opp mål og avtaler om mer gods på grønnere sjøtransport,
burde statsbudsjettene vært fulgt opp med tilsvarende avgiftsreduksjon til
sjøs. I stedet øker de statlige avgiftsforskjellene mellom transportformene år
for år.
Så langt gir all praktisk norsk politikk en stikk motsatt
virkning av ambisjonen om å flytte gods fra vei til sjø og bane. En allerede
tynnslitt tillit til de politiske festtalene blir – om mulig – enda tynnere uten
reell oppfølging med gode virkemidler.
Nord-Trøndelag Havn IKS har i mange år jobbet for å få
innlemmet Grinna losbordingsfelt i den ordinære tilbringertjenesten. Med
forholdsvis små kostnader for staten, vil dette umiddelbart bedre konkurransesituasjonen
til sjøtransporten i vår region. Det vil også føre til at større skip velger å
ta los her for å seile innaskjærs til destinasjoner lengre nord, og få en kortere
og tryggere seilas som reduserer både drivstofforbruk og forurensning.
Av dagens 67 losbordingsfelt listet i vedlegg 2 i Lospliktforskriften,
er det 10 som ikke er del av den ordinære tilbringertjenesten. Alle de tre
losbordingsfeltene nord i Trøndelag er utelatt fra tilbringertjenesten. Her må hvert
enkelt skip betale for å transportere losen til og fra fartøyet, noe som er
gratis på 57 losbordingsfelt.
Kostnadsforskjellen på å ta og slippe los nord i
Trøndelag kontra 57 andre losbordingsfelt i Norge er 40.000 kroner! Hver gang.
Statens ekstraregning betales av regionalt kystnæringsliv
som velger sjøtransport, i tråd med stortingets ambisjoner.
Andre losbordingsfelt uten tilbringertjeneste har gjerne
nærliggende alternative felt innenfor ordningen. På Namdalskysten er nærmeste ved
munningen av Trondheimsfjorden, losbordingsfeltet Flesa. Tilsvarende «gratis»
losbording i nord er Åsvær Ytre og Åsvær Indre, nord for Sandnessjøen. Selv med
begrenset geografikunnskap, skjønner en at det ikke er reelle alternativer i
vår region.
Den 16. september 2024 besvarte
fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss et spørsmål fra
stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland (H) om bakgrunnen for forskjellsbehandlingen
av losbordingsfeltene på Norskekysten. Svaret var både generelt og intetsigende.
Det er både skuffende og bekymringsfullt at statsråden ikke har satt seg bedre
inn i saken og ser det totale bildet.
Mener havministeren at vi er tjent med et stort hull i lostilbudet og tilbringertjenesten i Trøndelag? Bør ikke sjøtransporten i kystnasjonen Norge få konkurrere på samme vilkår som andre transportformer?
Norge har verdens nest lengste kystlinje og et veinett som
allerede er sprengt og lider av et enormt vedlikeholdsetterslep. Samtidig
setter Stortinget og regjeringen sin lit til at kysten skal finansiere
velferdsstaten i årene som kommer. Da må det tilrettelegges for det – ikke bare
i festtalene, men også gjennom praktisk politikk (les: Statsbudsjettet).