Fair Transport - en fremtidig kvalitetsstandard for norsk lastebilnæring?
Norges Lastebileier-Forbund, NLF, har åpnet opp kvalitetsprogrammet Fair Transport for norske lastebileiere generelt. Målet er å gjøre programmet til en norsk bransjestandard. Men hvorfor og hvordan Fair Transport?
Olav G.Hermansenartikkelen ble først publisert hos vår søsterpublikasjon moderne transport
Fair Transport er et
forpliktende kvalitetsprogram som har som mål å styrke trafikksikkerheten,
senke utslipp av miljø- og klimagasser og sikre gode sosiale forhold for de
ansatte.
Det er en rekke kriterier innen de tre fokusområdene ansvarlighet (arbeidsforhold og lovlig drift),
trafikksikkerhet, miljø og utslipp som bedriftene må gjennomgå og ta opp i sin
drift for å bli sertifisert.
Et godkjenningsutvalg på fire personer, bestående
av en leder fra en større bedrift, en arbeidsrettsadvokat, en
forsikringsrepresentant og en Fair Transport revisor avgjør i siste omgang om
bedriftens oppfyller sertifiseringskravene.
Sertifiseringen gjelder for ett år
av gangen og må fornyes (resertifisering).
For mer informasjon se www.fairtransport.no
Det var i
sin tid Sveriges Åkeriförbund, SÅ, som lanserte Fair Transport som idé – og
program. Målet, både for det svenske og det norske programmet, har vært og er å
utvikle et forpliktende kvalitetsprogram for veitransportører. Fair Transport har
og som mål å gjøre det lettere for transportkjøpere å velge bærekraftige,
trafikksikre og sosialt ansvarlige transporttjenester (Se også tekstboks). Det
to næringsorganisasjonene SÅ og NLF samarbeider her tett.
I NLF er det
prosjektleder Eivind Karikoski, som holder i Fair Transport i det daglige og
markedsdirektør Kjell Olafsrud som har det overordnede ansvaret. Det er også
disse to jeg har fått i tale.
Ambisjonen
Den 23. mai i år
gikk representantskapet i NLF inn for at alle lastebilbedrifter i Norge og ikke
bare medlemsbedrifter i NLF kan bli Fair Transport-sertifisert.
Enten
vi ser på antall Fair Transport bedrifter så langt (265 per 10. august) eller
antall lastebiler som omfattes av programmet (ca. 5 549 per 10/8) i forhold til totalmarkedet i Norge, virker det i overkant ambisiøst å ville gjøre
dette til en bransjestandard:
– Sannheten er at det ikke er noe annet sertifiseringsprogram for bransjen som har
noe i nærheten av samme oppslutning i Norge, sier Olafsrud, mens Karikoski
tilføyer:
– At vi har fått mye positiv backing fra Arbeidstilsynet, Skatteetaten
og Statens vegvesen og mange transportkjøpere viser at programmet oppfattes som
seriøst.
– Hvorfor
ikke la Fair Transport forbli et eksklusivt tilbud for NLF-medlemmer?
– Hvis vi skal få med både det offentlige og private på laget ved bruk av Fair
Transport som kvalitetsstandard ved kjøp av transporttjenester må sertifiseringsprogrammet
være åpent for alle. Da kan både offentlige og private transportkjøpere kreve
denne sertifiseringen, sier Olafsrud.
– Med
Fair Transport sikter dere også inn mot enbilseiere. En slik sertifisering virker
i overkant ambisiøst å kreve av en overopptatt sjåfør + bedriftsleder.
– Enten du er stor eller liten er det en rekke offentlige krav som må overholdes
– og dokumenteres. Det være seg om kjøre- og hviletid,
internkontrollforskriften, risikovurderinger og så videre. Hos mange, ikke minst enbilseiere,
er slik informasjon spredt litt her og litt der. Vi tilbyr et helhetlig
system. Når først registreringen er gjort har lastebileieren et program oppe og
går som dokumenterer at så vel offentlige krav overholdes som at bedriften er
en seriøs transporttilbyder, sier Karikoski.
Kvalitet
i dag – kvalitet neste år?
Allerede
i ISO-sertifiseringens barndom ble begrepet kvalitetsbrist (quality crack) lansert. Det refererer seg til bedrifter som på
et tidspunkt var blitt sertifisert etter en kvalitetsstandard, men hvor kravene
i standarden ikke ble fulgt opp. Det innebar at kvaliteten på tjenestene gradvis
forvitret. Hvordan møter Fair Transport programmet denne utfordringen?
Karikoski forteller at dette motvirkes ved at bedriften bare
sertifiseres for et år av gangen. Under etterfølgende resertifiseringer må
bedriften kunne dokumentere at de både holder ved like og fornyer Fair Transport
kravene i takt med utviklingen, for eksempel når det gjelder miljøkrav.
– En
entusiastisk sjef hjelper lite om ikke sjåførene er med på laget?
– Dette er vi veldig klar over og sier stadig fra om. I programmet legges det opp
til at sjåførene engasjeres. Mange ledere er flinke å gi sjåførene et eierskap
til programmet, det være seg gjennom kurs, sjåførmøter, merking av bilene med
Fair Transport logo og ved utdeling av T-skjorter som synliggjør at de ansatte tilhører
en Fair Transport bedrift. Det handler med andre ord om å gjøre programmet til
et verktøy i hverdagen, sier Karikoski.
– En attåtvirkning av Fair Transport-programmet er at det hever sjåførenes status
som yrkesgruppe. Det er igjen viktig for rekrutteringen, legger Olafsrud til.
Fagforeninger
som Fellesforbundet og Yrkestrafikkforbundet har uttalt seg positivt om programmet
generelt. Men de etterlyser krav om tilknytning til en nasjonal tariffavtale
for en «fullblods» Fair Transport»-bedrift.
– Vi i NLF er positive til tariffavtaler. I Fair Transport-kriteriene er tarifftilknytning
nevnt som et pluss. Men fordi antall tariffavtaler er så pass få innen
lastebilnæringen ville tallet på Fair Transport kandidater blitt svært
begrenset om vi hadde insistert på å legge dette kravet til grunn, sier Olafsrud.
Omfang og
gjennomslag
Transportsentraler
kan bli medlem av Fair Transport. Kommentar?
– Her
arbeider vi stadig med å utvikle kriteriene for å få fram hvordan
Transportsentralene jobber med å følge opp sine tilsluttede bileiere eller
medlemmer. Det er naturlig nok et stort fokus på sentralenes rutiner og
systemer for etterlevelse av transportkjøpers ansvar, sier Karikoski.
– Hva
med speditørene?
– Speditørene
er – som «godsets reisebyrå» – fortrinnsvis transportkjøpere. Spesielt gjelder
det de som har få eller ingen lastebiler Vi har ikke funnet det naturlig å
inkludere speditørene da disse har svært mange transportører/ leverandører,
også utenlandske. Det gjør det svært utfordrende å kontrollere speditørene i
sertifiseringssammenheng.
– Hva
sier dere om påstanden om at krav til anbydere om Fair Transport-sertifisering
eller andre sertifiseringer virker konkurransehemmende ved kjøp av transport?
Og at det derved kan komme på kant med EØS’ og norske konkurranseregler?
Olafsrud svarer:
– Ifølge veileder til offentlige anskaffelser er det også mulig å stille krav om
oppfyllelse av visse kvalitetssikringsstandarder og miljøledelsessystemer eller
-standarder. Så Fair Transport-sertifiseringen, som er åpen for alle, kan
kreves. Vi er naturligvis for konkurranse. Spørsmålet er på hvilke vilkår
konkurransen skjer. En Fair Transport bedrift som overholder
arbeidsgiverforpliktelser, ivaretar trafikksikkerhet og miljøkrav er nødvendigvis
ikke den billigste tilbyderen – på kort sikt. Derfor er det viktig at kvalitet,
ansvarlighet og trafikksikkerhet også er sentrale tildelingskriterier.
– Blir
Fair Transport mer eller mindre relevant framover?
– Vi ser at offentlige etaters og øvrige transportkjøperes krav til
lastebilnæringen stadig skjerpes. Og at digitale overvåkningsmuligheter stadig forbedres,
bla. i form av den varslede etableringen av et omfattende kjøreregister
(IMI-registeret) etter krav fra EØS. Når
«storebror ser deg» er det en klar fordel at bedriften har systemer og rutiner
på plass slik at de kan dokumentere at de følger lover og forskrifter. Og som ikke
minst kan dokumentere at de kjører miljøvennlig – også overfor
transportkjøpere, sier Karikoski.
Karikoski tilføyer at også If, NLFs samarbeidspartner innen forsikringer
overfor medlemsbedriftene, verdsetter Fair Transport, og gir en betydelig
rabatt på bilforsikringen til Fair Transport-sertifiserte bedrifter.